Død og begravet men ikke minnene…

Død og begravet men ikke minnene…

Det er ikke den ting som ikke kan dukke opp i hjernebarken av minner som ligger lagret der. Det begynte med en dag jeg traff på en gammel kjenning som jeg ikke hadde snakket med på minst 20- 25 år. Som naturlig så kom vi inn på hvem som levde og var vandret av skolekammarater, i jobbsammenheng, kjente. Vi ble enige om å treffes når vi var på det område hvor en av oss bodde. Da jeg kom hjem den dagen dukket minner frem av flere som hadde vandret så kom det frem fra husken en gammel mann fra den tiden jeg var ca.10 år Han var i diskusjon med flere andre om død begravelse og gode minner. Husker han sa at det var kroppen en begraver, gode minner begravet en ikke, dem lagres i hode og tas frem når en opplever ting som kan settes i sammenheng. Når jeg tenker tilbake i mitt lange liv på skolekammarater arbeidskammarater slekt og venner så er det noe i det den gamle sa. #Vi begraver ikke minnene, dem tar vi frem # Så kan godt forstå dem som ikke vil at slekt og venner skal ha en gravstein/grav som de skal stelle til alle tider for det er minnene en skal ha for de er med deg hvor du enn er til sjøs eller fjelds. Så min mening er at en ikke skal dømme alle de som ikke oppsøker gravplassene for de har en annen innstilling. Kroppen er begravd minner er tatt vare på for alltid så lenge en lever..