som kom frem i samtalen var tungt for han å fortelle.

Dette skrev jeg 5-9-2011.

For en tid tilbake traff jeg på en gammel kjenning etter minst 20 år,ble presentert for et par. Ble fortalt hvordan jeg måtte gå frem når jeg skulle hilse,så jeg gjore.Da jeg ville hilse på godt norsk ble jeg avfeid med no,no,no, med andre ord jeg skulle bøye meg i støvet og akseptere dem, mens jeg skulle behandles som en spedalsk i deres øyne hvis jeg ikke gjore som de sa, nei takke meg til og heller å bli kalt rasist . Snudde på hælen og sa på en så høflig måte : Ha en f . . . dag..


Dette hente for ca en mnd 

Traff på samme mann på et kjøpesenter å jeg må si jeg syns litt synd på han. Vi pratet og utvekslet høflig en samtale. Det var ikke til å ungå at vi kom innpå sist vi snakket sammen. Det var tydelig at han hadde noe han ville si men prøvde å utsette det eller tie med det.Jeg hadde bestemt meg for ikke å komme inn på emne. Men til slutt foreslo han en kaffe og en videre prat. Kaffen og winerbrøet smakte men det kan jeg ikke si om samtalen.Det som kom frem i samtalen var tungt for han å fortelle. Joda jeg husker det paret han ville jeg skulle hilse på (et muslimsk par). Han fortalte at de var greie og høflige den første tiden men det skjedde noe ettersom tiden gikk, de gled liksom lenger og lenger vekk. De kom med unskyldninger for ikke å ha tid og mulighet for å treffes så ofte. Etter en tid hadde han med seg en annen mann og de hadde en saftig samtale (han ville ikke gå i dybden på samtalen). Men det ble klart som solen at han måtte møte en iman og snakke om det å konventere til Islam.Den videre samtalen ville han ikke komme inn på for det gjorde så vondt når han tenkte på hva han hadde ofret sin godhet og tid meg papirarbeid, leilighet, søknader i alle fasonger. Nei Hugo nå har jeg fortalt i grove trekk og tanken min går stadig tilbake da du svarte: Ha en fa.. dag... da får jeg en god følese av at det ikke er noe i vegen med meg. Nå har vi kaffe og winerbrød sammen når tid og plass passer.