Støveldans ingen dans på roser...

De første arbeids skoene jeg fikk var etpar støvler av min farfar. de kom på bena etter en lang og fin sommer med bading og fisking og ingen som forlangte at noe skulle gjøres utenom farfar. Å dra slipesteinen nå han sa det. Det blir høst og rognebæra modnes og det gjør han farfar også, blir sent opp i trea for å plukke bæra mens han fylle ryggkorga og bærer de hjem, der de blir lagt til tørk...
Etter den første frostnatten er det til skogs med snårene og bæra for å henge dem ut. Dagene går og de første starene er fanget og levert til "Torger" som er mottager. Og så er det frem med "blokka" og fører opp salget med kr. og øre..alt må noteres. Så sier han med myndig røst som bare farfar kunne frembringe, "Morgan" du ma ha skikkelig fottøy så du ikke går blaut og sveitt i skoa vi må til Haua å kjøpe vannstøvler. Turen gikk (Tror jeg) til Brandsberg.. Der fikk han bestefar en stor mann til å finne fram de største støvlene i unniverset i mine øyne ble både målløs og skremt, opp av lommene trakk han frem 2-3 par med tykke sokker som jeg måtte tre på labbane mine og trø i støvlane. Nå sant skal sies så trodde jeg han farfar tullet.Det føltes som om at jeg var den eneste nå som kunne gå på vannet i bekken som rant gjennon bygda fra Fardal til Åno.Men han farfar tullet ikke. De passer fint sa han og dro opp lommeboka. På vegen hjem manet jeg meg opp og spurte han i fult alvor: Hvem er det som skal ha disse støvlene? DU MORGAN så du holder deg tørr og varm på beina når du skal stelle snårene. Men hvordan det gikk med stort fottøy i heia , jo det gikk seg til bare en ble vant med å styre støvlene i rett retning.... Men han Farfar hadde rett varm og tørr så lenge ikke kom formye snø ned i støvlene...