Kongen er død, leve Kongen

Kongen er død, leve Kongen

DEL 1.

La oss tenke tilbake til 21.sept. 1957 da døde våres Kong Håkon. Hvor var du da? Mange vil si: Æ va ikke født da. Husker ikke vil andre si. For min del husker jeg at jeg var på veg gjennom sentrum i bygda mi med noen familie medlemmer. Mener å huske det var en kald dag. Husker tydelig hvordan opplysningen om Kongens død ble formidlet der og da. Sentrum i bygda var ikke så stor på den tid og ikke større en at du kunne rope ut til den du ville ha fatt på. Bygda hadde en jordmor som bodde i toppetasjen på et bygg. Det var hun som ropte ut nyheten: KONGEN Æ DØD, KONGEN Æ DØD. Det ble et fælande liv i gaten. Det ble snakket og tisket høylytt og det jeg husker best og som gjorde mest inntrykk på meg var alle de som tok til tårene og omfavnet hverandre. Det var spesielt to som jeg aldri kommer til å glemme 2 mannfolk som omfavnet hverandre og gråt høylytt og trøstet hverandre.

Vil følge opp med saker som begynner med denne.

Del 2.

Videre opp gjennom årene som gikk etter Kong Håkon døde var det mye snakk blant de gamle, nå er vi på slutten av 50 tallet og begynnelsen av 60 tallet. Det var stor aktivitet på Titania A/S i bygdo og mye fremmed folk som jobbet der. Det gikk mange historier over bordene når de samlet seg til helgen. Vi hadde mye besøk fra tilreisende, fiskere og småbønder hjemme hos oss på den tiden. Må si at det var mange spennende historier et barne øre fikk høre. Ett av dem skremte meg. Det var en gammel sjømann som seilte under krigen i konvoien. (Husker ikke vilken) Han fortalte at han og en nær slektning havnet på hver sin båt i samme konvoi. De la ut i fint vær og litt disig. Den 3. døgnet brøt helvete løst, skudd og bomber suste rundt oss. Noen ble truffet og en så tydelig at de forsvant i havet. Det verste var at vi ikke hadde lov å stoppe og hjelpe dem som lå i havet. På den turen mistet jeg min nærme slekning. De som satt rundt kjøkkenbordet, garva kara felte noen tårer mens de minnes dem som de mistet. En ting beit jeg merke i. De seilte for Konge, Fedrelandet, flagget og mest for et fritt land for slekt og venner. 

Del 3.

De siste 10 åra har jeg tenkt på ting som jeg som barn og ungdom hørte fra krigens dager og oppover. Det som rørte noe ved meg var historiene om alle de konene som styrte hus, familie, småbruk, og til og med fiske mens mannen var på rømmen eller kjempet for et fritt land, til havs eller lands. Når en ser i dag på flykningestrømmen fra Midt-Østen og Afrika til Norge og hva de forlanger voksne mannfolk av tiltak hus, leilighet, penger så tenker jeg i mitt stille sinn, hva i helvete er det som skjer? Er de virkelig flyktninger eller er de bare økonomiske migranter? Hvorfor tar de ikke igjen landet sitt? Hvorfor forlanger Muslimene de galne styreformer som de rømmer fra? Har bare en eneste forklaring på  det. Det er krigere/soldater i en ny forkledning som skyver kvinner og barn forran seg for å virke troverdig. Men som i realiteten er en ivasjon av Muslimske krefter som politikerene i Norge ikke tør å tenke på eller er det en agenda fra styresmakten i EU som står bak. Noe å tenke over...